Solidaritet med det iranske folket

Solidaritet med det iranske folket

- 17 mins
iran freedom human rights

Jeg står i solidaritet med det iranske folket og med alle iranere jeg vet har det tøft om dagen. Mange har ikke hørt fra familiene og vennene sine på flere dager, og situasjonen er ille.

Jeg har norsk-iranske kollegaer, kontakter og venner her i Norge, og jeg hører kontinuerlig hvordan de har det. Jeg hører f.eks. hvordan regimet blokkerer signalene fra Starlink (Musks Internettsatelitter). Mange demonstranter er drept og mange blir stemplet som “fiender av Gud”. Inntrykkene fra bakken er at det forverrer seg, samtidig som demonstrasjonene blir mindre i størrelse og styrke grunnet trusler og forfølgelse.

Oppdatering pr 14.1:
Tall fra CNN viser at 1850 personer er bekreftet drept mens flere tusen er skadet. Sikkerhetsstyrkene har i følge Iran Human Rights NGO begått flere krigsforbrytelser mot sivile iranere.

Oppdatering pr 16.1:
Iran Human Rights NGO rapporterer opp mot 20000 arresterte personer og 3428 drepte. Flerfoldig tusen skadede. Det fortelles om et helsevesen som er under press, og hvordan sikkerhetspolitiet forfølger alle som forsøker å koble seg på Starlink. Det er store bekymringer nå rundt leger som tvinges av regimet til å samarbeide med den paramilitære garden til Ayatollahen også kjent som “Den islamske revolusjonsgarden”.

Hvorfor jeg deler denne artikkelen

Jeg skrev dette innlegget for å lære mer om Irans historie, og forstå bedre hva iranere og det iranske miljøet står i nå. Jeg deler artikkelen fordi jeg ønsker at flere skal lære om Irans historie, det persiske rikets fall og overgang til dagens regime.

En annen viktig grunn til at jeg deler, er at svært få uttrykker solidaritet. Uansett hvilket forhold Vesten har til Iran i politiske og sikkerhetsmessige spørsmål, så er det viktig å huske at det er sivilbefolkningen som bærer konsekvensene, og det er sivile som ofte lider som et resultat av regimet i landet. Særlig kvinner og jenter lider under sterke restriksjoner, og de utsettes også ofte for patriarkalsk vold. En tredje grunn er at mange iranere dømmes til døden fordi de kjemper for sine rettigheter.

Så er jeg uenig i påstanden om at iranere ikke trenger europeisk solidaritet, slik enkelte sier. Selv om iranere er et klokt, sterkt og selvstendig folk, så er likevel solidaritet fra det internasjonale miljøet viktig, særlig for familiene som må se sine kjære bli drept gjennom stygge offentlige dødsdommer og lange fengselsstraffer. Jeg, som fast medlem i Amnesty International, ser derfor hvor viktig solidariteten er.

I Norge opplever jeg at det iranske miljøet er splittet, og ikke veldig ulikt det tyrkiske miljøet som er delt i synet på det tyrkiske regimet. En del støtter monarkiet slik det var under Pahlavi-familien (Shahen), men en større andel iranere ønsker ikke noen av delene. De ønsker et ekte demokrati og et folkestyre – uten det ultrareligiøse regimet, uten monarkiet og uten amerikansk, israelsk eller britisk innblanding.

Jeg ser også ofte at enhver kritikk av både Pahlavi-familien, USA, England og Israel raskt tolkes som støtte til det islamistiske og ekstremistiske regimet i Iran og andre steder. Dette er en forvrengning av virkeligheten og på ingen måte sant. Antimuslimsk og antiislamsk hatretorikk som dette er dessverre vanlig på flere fora, og særlig blant politikere fra partiene Høyre, FrP og KrF. Hatretorikken går utover alle moderate muslimer som utøver sin tro i fred, det skaper splittelse i samfunnet vårt og gjør den offentlige debatten giftig og utrygg for mange å delta i.

Mye av utfordringene i Iran i dag kommer av et sterkt sanksjonsregime påført av USA og andre land i Vesten. Mange anklager Islam og muslimer som ensbetydende med den ekstreme tolkningen til mullahene, men uten å se de mange parallellene til det nasjonalistiske og autoritative regimet til den siste Shahen av Iran som ble avsatt i 1979. Da Shahen flyktet fra Iran, hadde han i over ti år kjempet og knust all politisk motstand mot monarkiet, sikret egen rikdom i sveitsiske banker og sentralisert all makten.

Angrepene og truslene på Iran kommer også som følge av landets støtte til Palestina og den økte fascismen i dagens USA. Det israelske folkemordet på palestinere, og det israelske ønsket om å okkupere enda mer land i hele regionen, ligger også som en viktig årsak bak forsøkene på å destabilisere Iran. Selv om demonstrasjonene vi ser nå kommer som følge av sanksjonenes konsekvenser, så er det mer i historien som er viktig å trekke frem.

Kort om Irans tidlige historie (1920–1950)

Overgangen fra det persiske riket til det moderne Iran starter i 1921. Det var da det persiske rikets nest siste keiser, Reza Pahlavi, avsatte Qajar-dynastiet som hadde styrt det persiske riket frem til da. Nasjonaliseringen og moderniseringen av Iran som Reza Pahlavi startet, begynte som en reaksjon på Qajar-dynastiets ydmykelser, vanstyre og tap av rikets landområder til både britene og russerne (Sovjet). En slik ydmykelse er f.eks. den russiske invasjonen og annekteringen av nordlige områder i 1917. Men enda verre var den anglo-persiske oljeavtalen som i praksis gjorde Iran til en britisk koloni. Avtalen ble kansellert av Reza Pahlavi i 1921, som samme året signerte en fredsavtale med russerne. I 1935 endrer Reza Pahlavi navnet fra Persia til Iran.

Det er viktig å merke seg at nasjonaliserings- og sekulariseringsprosjektet til Reza Pahlavi var inspirert av den tyrkiske republikkens grunnlegger som avsluttet det Ottomanske imperiet (Mustafa Kemal Atatürk) i 1923. En stor forskjell mellom Tyrkia og Iran, var derimot religiøse presteskapet som hadde mer makt i Iran enn hva som var tilfelle i Atatürks Tyrkia.

I 1941 ble Iran på nytt invadert av Storbritannia og Sovjetunionen og Reza Pahlavi ble avsatt i frykt for at han skulle støtte Tyskland under andre verdenskrig. Fra tidspunktet var det sønnen Mohammed Reza Pahlavi som styrte Iran som ny Shah. Okkupasjonen av Iran av de allierte stormaktene vedvarte helt frem til slutten av 1946.

Videre i teksten sikter jeg til sønnen hans, Mohammad Reza Pahlavi. Han var den siste Shahen i restene av det som kan omtales som det persiske riket inntil også han ble avsatt i 1979.

Amerikansk og britisk innblanding og statskupp i Iran (1950 til 1980)

Det er særlig tre saker i Irans historie som skapte de største konsekvensene:

a) USAs kalde krig med Sovjetunionen og Storbritannias tilbaketrekning fra Iran ligger som en viktig årsak til mye av uroen i årene 1950-1979. Storbritannias ønske om å kontrollere Irans massive oljereserver fikk en bråstopp i 1951 når statsminister Mohammad Mosaddegh, som en del av hans nasjonaliseringen av oljeindustrien, kansellerte alle konsesjonene til det Anglo-Iranske oljeselskapet (AIOC). AOIC var selskapet som ga britene massive inntekter fra iransk olje.

Shahen førte et autoritært styre der populære politikere som Mosaddegh ble sett på som en trussel mot Shahens makt og monarki. Den sterke nasjonalismen i Iran, som både Shahen og Mosaddegh støttet, gikk i stor grad utover større grupper av minoriteter som ikke fikk praktisere verken eget språk eller kultur. Sunni-muslimske aserbajnere, kurdere, arbere, lut-folket og tyrkere var blant de største minoritetsgruppene i landet.

b) I 1953 avsatte USA og Storbritannia, i samarbeid med Shahen, statsminister Mohammad Mosaddegh gjennom et statskupp finansiert og ledet av CIA og MI6. På den måten sikret de en fortsatt kontroll over den iranske oljeindustrien, samtidig som Shahen ble kvitt en av sine motstandere. Shahens allianse med USA og England tillot han å sentralisere all makt under seg selv, som også betydde enda mer forfølgelse og undertrykkelse av politisk motstand.

Det var heller ingen hemmelighet at relasjonen mellom Mosaddegh og Shahen i årene mellom 1951-1953 stadig forverret seg. Journalisten Robert Graham skriver i sin bok “Iran The Illusion Of Power” fra 1979 (sidene 64-66) i detalj hvordan forholdet mellom dem forverret seg når Mosaddegh ville forhindre ytterligere maktmisbruk fra Shahen.

Men på side 64 i boken til Graham må vi merke oss følgende viktig avsnitt:

The Shah’s strong links with Israel developed in the l950s out of his belief that the Zionist state was an effective bastion against Communism and the rising tide of Arab nationalism which seemed aimed against monarchies and Soviet-inspired. Mistrust of Communism led to the gradual deterioration of relations with the Baathist government in Iraq after the overthrow of King Feisal; and it later prompted the Shah to support (along with Israel) moves for Kurdish autonomy in Iraq.

Dette er særdeles viktig informasjon angående Shahens forbindelser og relasjoner til Israel fra 50-tallet, og det beskriver også hvordan Shahen sammen med Israel gikk for å støtte opprettelsen av en kurdisk stat i deler av Irak. I boken til Graham kan vi også lese hvordan Sovjetunionen i januar 1946 opprettet det kurdiske selvstyret kalt “Kurdish Republic of Mahabad”. Dette kortlevde kurdiske selvstyret eksisterte i de okkuperte russiske områdene i Iran, men kollapset senere når russerne til slutt trakk seg ut av Iran. De kurdiske selvstyreområdene ble deretter innlemmet tilbake inn i Iran gjennom en kortvarig militær konflikt som iranerne vant.

c) På 60-tallet ble storbyene modernisert gjennom reformprogrammer som “Revolution of the Shah and the People” (kjent som “White Revolution”). Gamle video-opptak viser yrende urbant liv i gatene, på mange måter et fritt folk som levde etter en økende vestlig standard. Bak kulissene var historien noe annet - Shahens marginalisering av politiske motstandere og autoritære styret skapte sinne og uro blant minoriteter, bønder, studenter og landeiere. Dette gjorde mulig for Ayatollah Khomeini å samle støtte i kampen mot Shahen til tross for at han var i eksil i Irak, Tyrkia og til slutt i Frankrike.

I 2013 innrømmet CIA hvordan de hadde påvirket og bidratt til at demokratisk valgte statsministeren Mosaddegh ble styrtet, blant annet gjennom å bestikke Shahen. Men allerede i år 2000 innrømmet også utenriksminister Madeleine Albright (Clinton-regjeringen) at den amerikanske strategien med å velte den valgte lederen i Iran hadde slått helt feil:

In 1953 the United States played a significant role in orchestrating the overthrow of Iran’s popular Prime Minister, Mohammed Massadegh. The Eisenhower Administration believed its actions were justified for strategic reasons; but the coup was clearly a setback for Iran’s political development. And it is easy to see now why many Iranians continue to resent this intervention by America in their internal affairs.

Reformene og sekulariseringsarbeidet ga kvinner stemmerett i 1963, økte allmenne lese- og skriveferdigheter, omfordelte land til folket og innførte sterkere beskyttelse av den enkeltes rettigheter og frihet. Dette økte levestandarden og friheten til den enkelte, men reduserte særlig makten, innflytelsen og inntektene til religiøse landeiere og bønder på grunn av reformene. Motstanden og opprøret mot Shahen på 70-tallet sies derfor å ha startet blant de mest misfornøyde med reformene - dvs. bønder, landeiere og næringsdrivende (i bazaarene).

På 70-tallet skulle senere en allianse av politiske motstandere, venstreorienterte og mektige landeiere støtte en bevegelse som skapte det regimet vi kjenner i dag. Det hjalp ikke at Shahen slo hardt ned på all motstand gjennom unntakstilstand og militær makt, samt arresterte Khomeini i juni-opprøret i 1963. Khomeini ble sendt i eksil, og det tok 14 år før han kom tilbake til Iran i februar 1979.

PS: Et parallelt eksempel er flere tiår senere begått av den tyrkiske koalisjonsregjeringen på slutten av 90-tallet som arresterte og fengslet Erdogan, som etterpå tok makten og nå har styrt Tyrkia med jernhånd i over 25 år.

Det iranske monarikets fall og etableringen av den islamistiske republikken Iran

Shahens allianse med USA, England og Israel ble til en historie som den ultrareligiøse opprørslederen Ayatollah Khomeini utnyttet til det fulle gjennom påstander om tvangsvesternisering, okkupasjon og frarøvelsen av den tradisjonelle sterke persiske identiteten. Ayatollah Khomeini kalte ofte USA “store satan” og Israel som “lille satan”, men kritiserte også Sovjetunionen. På dette tidspunktet hadde Khomeini i over 14 år kjempet mot Shahens moderniseringspolitikk.

I 1978 var motstandskampen mot Shahen så sterk at selv ikke USA kunne stanse etableringen av den islamistiske republikken Iran. Det autoritære og sentraliserte maktapparatet til Shahen gjorde det også vanskelig å fatte juridiske og politiske beslutninger, og kilder beskriver ham som ofte fraværende grunnet alvorlig kreftsykdom. I januar 1979 tok monarkiet og Pahlavi-dynastiet slutt da Shahen og hans familie forlot Iran. På dette tidspunktet hadde Shahen akkumulert og flyttet ut 4 milliarder dollar fra landets ressurser til sveitsiske banker. Shahen døde av kreftsykdommen året etter, i 1980.

Den islamske republikken blir senere formelt etablert i 1979. En rekke sosiale reformer som tidligere hadde økt livstandarden til folket, ble effektivt reversert i Khomeinis ultrareligiøse og ekstreme regime.

Enhver oppegående person med litt kunnskap, vet veldig godt at denne ekstreme tolkningen på ingen måte har noe å gjøre med islam. Det mye friere Tyrkia som er et 99% muslimsk land og NATO-medlem, er kanskje et av de viktigste bevisene for dette. (PS: Når jeg sier “friere” så mener jeg f.eks. kvinner og jenters rettigheter og et mye tydligere skille på stat og religion, til tross for at Tyrkia styres av et diktatur)

Nåsituasjonen

Den avsatte Shahen og hans familie hadde støtte, både den gang, og nå fremdeles blant noen iranere. Shahens sønn, kronprins Reza Pahlavi II, lever i dag i eksil og ble nylig omtalt i VG (se kildelisten). Også i Norge finnes iranere som støtter kronprinsens retur.

Dette endrer likevel ikke at flertallet av iranere ser på Shahens sønn, kronprins Reza Pahlavi II, som et stort hinder for et ekte demokrati. Retorikken fra kronprinsen beskrives som autoritær, maskulint og nasjonalistisk, og han legger vekt på en sterk sentralstat med avvisning av minoriteters kollektive rettigheter. Også det kurdiske solidaritetsuttrykket “Kvinne, liv, frihet” har kronprinsens krets omdømt til “Mann, fedreland, velstand”, noe som er sterkt kritisert av iranere som kjemper for kvinners frihet og trygghet.

Demonstrasjonene beskrives av intellektuelle iranere som mangfoldige og på ingen måte entydig monarkistiske. Demonstrasjonene er i alle fall ikke én felles stemme for å få tilbake det autoritære monarkiet. Ikke minst er det svært viktig å være klar over de israelske digitale påvirkningskampanjene gjennom deepfakes for å fremstille kronprinsen som ny Shah av Iran. Dette ble omtalt i den israelske avisen Haaretz i 2025. En oppsummering av Haaretz-rapporten i avisen Flamman forklarer det slik (lenke i kildelisten):

Ifølge Haaretz har israelske aktører drevet persiskspråklige påvirkningskampanjer til støtte for Reza Pahlavi gjennom nettverk av falske kontoer som har utgitt seg for å være vanlige iranere. Kampanjene, som ifølge avisens kilder ble drevet fra Israel via private leverandører med indirekte statlig finansiering, brukte delvis AI-generert innhold og fremhevet parallelt Pahlavis kontakter med israelske politikere, spesielt den tidligere etterretningsministeren Gila Gamliel.

Sett i lys av Palestina og Libanon, er det med andre ord ikke tvil om at Israel tjener på opprøret. De ønsker et regimeskifte hovedsakelig for å fortsette den ulovlige okkupasjonen av Palestina, sørlige områder i Libanon og deler av Syria. Dette forsøker de å oppnå ved å innsette et nytt statsoverhode som de vet ikke kommer til å stille spørsmål ved deres krigsforbrytelser. Det handler ikke om Israels sympati for det iranske folket og heller ikke på grunn av regimets religiøse styring av Iran.

Jeg ser på det som skjer i Iran nå, nesten som en reprise av 1963 og 1978. Regimet bruker undertrykkelse, forfølgelse, unntakstilstand og militær makt for å knuse og hevne seg på demonstranter. I stedet for å lytte og reformere, blir alle motstandere stemplet som motstandere av Gud. Mange demonstranter står i fare for å bli henrettet av regimet, foreløpig bare delvis hindret av en rekke trusler fra Trump-administrasjonen. Nettopp der ligger også ironien - amerikanerne som selv har vært med å angripe og destabilisere Iran sammen med Israel, fremstiller seg selv nå som venner av det iranske folket.

Vi trenger ikke mer splittelse og hatfull retorikk

Jeg har et ønske til alle som debatterer og snakker om det som skjer i Iran: Enten du er ateist eller muslim, vis respekt for den andre parten. Dessverre har jeg den siste uken sett flere og flere innlegg på sosiale medier, der ulike parter forbanner hverandre. Ateister forbanner både muslimer, islam og Palestina i samme slengen, mens fundamentalister og støttespillere av regimet i Iran forbanner imperialister og forrædere. To ting må skje:

  • Muslimer må se at dagens styre har fullstendig ødelagt alt livsgrunnlaget for Iran. De må ta avstand fra regimet, og skjønne at det kan skapes mangfoldige trossamfunn uten ekstremismen. Man kan ikke og må ikke tvinge egen tro på andre.

  • Ateister må ikke spre hat om islam, men nyansere diskusjonen ved å understreke at islam ikke er ensbetydende med ekstremismen som mullaene har innført. Ateister må kjempe for demokratiet, men ordlegge seg uten å retorisk støtete fra seg moderate muslimer som utøver islam. Irans historie viser tydelig at ensidig sekulariseringstvang ikke funker. De moderate miljøene bør inkluderes og møtes med respekt for at historien ikke skal gjenta seg senere.

Vi må prate inkluderende uansett hvilken side vi står på, og uansett om vi er troende eller ateister. Sameksistens er faktisk mulig, men bare hvis den sekulære staten også gir plass til et mangfold av ulike trossamfunn. Vi trenger ikke mer hat og splittende retorikk, men en felles stemme mot det samme målet: Et fritt iransk folk, og et Iran som en sekulær stat med plass til alle - både troende og ikke-troende.

Jeg ber for et fritt Iran.

Kilder: